Barns forunderlige verden....

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært barn igjen, om ikke annet bare for ett øyeblikk eller to. En verden uten bekymringer og forpliktelser, da dagene besto av lek og moro.
Sånn har 2- åringen i huset det nå, og jeg skal gjøre alt for at han kan nyte barndommen sin til det fulle. Hans"enkle" verden sjarmerer meg i senk, og snakkesalig som han er kommer det stadig noen utsagn som beskriver hva han tenker.

En kveld vi kjørte hjem etter et Bødals besøk, satt vi som vanlig i bilen og sang høylytt til Gråtass. Plutselg ble det stille i baksetet, jeg skrudde ned musikken og kasta et raskt blikk over skulderen. " Mamma, mamma, så på yset i taket, dæ æ mørt" kom det fort fra barnemunn, mens han pekte iherdig opp mot himmelen. Ikke så lett å forklare en 2 åring at akkurat den lysbryteren er det ikke jeg som bestemmer over, men han godtok etterhvert at på kvelden blir det mørkt og om morgenen blir det lyst.

Men selv for et lite barn kan hverdagen være hektisk. Vekkerklokka ringer altfor tidlig, og bønnen om å sove "litt til" kommer ofte både fra liten og stor. Det merkelige er at da helga kommer og muligheten byr seg til å sove ut, er ikke minstemann særlig interessert det.

Klokka er halv sju en lørdagmorgen, jeg er trøtt som en dupp og drømmen hadde vært å sove bare litt til, men jeg skjønner at noen prøver å få liv i meg. Jeg får gnidd søvnen ut av øynene og stirrer inn i det største smilet en 2 åring kan ha, og fort kommer det: Hei, mamma!! Tå opp, gå ne, sola sæm sart. Mangelen av konsonanter er i seg selv sjarmerende, men det store smilet gjør at mor er oppe på beina innen et par minutter! Ingen vekkerklokke i verden kan gjøre den jobben.

Sannheten er at jeg fortsatt har ett forholdsvis bekymringsløst liv, fylt med mye lek og moro, i en alder av 27:) Og det føles ikke så lenge siden jeg sto på garasjetaket med en paraply i hånda, skråsikker på at flyturen ned ville å gå som en drøm, det hadde jeg jo sett på tv :)

Good memories :)

Blogg? Nei, hvorfor det? Det er så mye annet fornuftig jeg kan bruke tida mi på! Men nå når høstmørket stadig kryper mot tidligere tidspunkt og murmelinnstinktet slår til for fullt, har jeg funnet frem pleddet, inntatt sofaen helt klar for å offentligjøre min hverdagsfilosofi!
Jeg undres på mye. Små ting, store, uforståelige, merkelige, and you name it....

I dag da jeg reiste hjem fra jobb gikk det opp for meg hvilken materialistisk verden vi lever i.
Jeg lider av en forferdelig trang til å shoppe, og i disse netthandeldager skjer det alt for ofte at jeg trykker på "bekreft" knappen på en eller annen bestilling. Saken er den at jeg har alt jeg trenger! Jeg trenger faktisk ingenting! Men unnskyldningene står i kø, og finner jeg noe fint vrir jeg det alltid til min fordel.... Nå er det herved slutt! Eneste nettbutikken jeg nå har lov til å bekrefte en bestilling, er Panduro. Basta bom! Slutt på overøsing av gaver og dyre klær til junior, han har nok til en hel barnehage fra før av.
I stedet skal han få gleden av å lære å sette pris på de enkle ting her i verden. For de beste minnene fra min barndom er nemlig alle gangene vi lekte titten på hjønet, alle timene vi brukte på å samle kongler og lage store gårder med all verdens dyr, og ikke minst hyttebygging! Den dagen vi fikk hjelp av fedrene våre til å bygge den ultimate hytta i skogen, glemmer jeg ALDRI! Endelig skulle DTK -Detektivklubben- få sitt eget hovedkvarter, og lykken va stor da vi sto på Bødal Handel med 15 kroner i hånda og valget sto mellom en stor flaske brus eller en pose potetgull til innflytningsfesten. Mer stolt gjeng skulle man på det tidspunkt lete lenge etter. Den følelsen burde alle barn ha en rett til å kjenne! Alt kan nemlig ikke kjøpes for penger. Man er sin egen lykkes smed sies det, og akkurat det kan jeg si meg fullstendig enig i. I vertfall når man er så heldig at man bor i Norges land!