Je har itte vaske gølvet, å har itte børi ved, je har itte hengt opp fuggelbæinn å itte pynte tre... Men det er jo bare 22. desember! Hakuna Matata har inntatt hjernen min ~it means no worries for the rest of your day~. Og man kan si det sånn at den har en kontrollerende effekt fra tidlig ettermiddag hver dag. Men jeg skal rekke det i år også, bombesikker!
Akkurat nå kjenner jeg et stikk av Vikingland savn.... Alle hyggelige mennesker som var innom, arbeidsgjengen og tro det eller ei så savner jeg litt selve jobben også. Det å se at folk trives i noe du har vært med på å utvikle, gjør noe med deg.
01.11.02 ble Skei Fjellkro AS etablert, og det er en dag jeg sent kommer til å glemme :)
Kl. 22 var Elgen pub smekkfull av gausdøler, og en nervøs Smørbukk
(jeg var seriøst KLIN lik ) prøvde seg for første gang bak baren. Rødlett i kinnene og hesblesende som få dro vi første kveld i havn, med en god start på første sesong!
Og det skal sies at uten innsatsen fra familie, engasjementet til ansatte og
x antall timer gode venner har tilbragt på kroa, Elgen og Viking både for å holde oss med selskap og hjelpe til, hadde vi ikke klart det. Thank you all!
Tilbake til jula. Det fine med å jobbe i skolen er at førjulshyggen blir en del av hverdagen, med advents stund, kalender og ikke minst nissegrøt og julegudstjeneste.
Min familie har aldri hatt noen tradisjon med å gå i kirka juleaften. Far er veeeldig skeptisk til alt som har med religion å gjøre og mor har vel heller ikke vært direkte ivrig. Så i fjor tenkte jeg at om jeg god østring skal bli, må jeg også reise til kirka juleaften. Med finstasen på gikk ferden nedover, og 100% sikker på at alt som en 1,5 åring kan bestikkes med, var i mindre enn en armlengdes avstand, fant vi en god sitteplass og ventet på at julestemningen skulle komme. Innen kirkeklokkene hadde sluttet å ringe, hadde junior funnet det fortreffelig å lugge det eldre ekteparet foran. Jeg tok på meg et smil og sa beklager, og fikk et veldig anstrengt et tilbake. Med godt mot tekte jeg at når musikken begynner, da blir det bedre. Men før den rakk det hagla det et par smokker over det samme ekteparet. De lata som ingenting, og jeg la meg ned på gulvet og prøvde diskre å krabbe under benken. IKKE lett i kjole og 20 cm til rådighet, men det gikk! Jeg fikk ikke før fram bestikkelse nr.2, ei flaske med saft, før den forsvant samme vei... Og mens jakten på den foregikk, kom ene skoen flaksende... Etter 15 laaaange minutter var gudstjenesten et endt kapittel for meg og junior. Kirkebesøk juleaften er utsatt på ubestemt tid!
Nå gleder jeg meg til å besøke besteforeldre i morgen, få lillesøster hjem, henge opp hosoa på peisen hos mor&far og pynte tre! Da kan jula komme!
God jul!
tirsdag 22. desember 2009
tirsdag 8. desember 2009
Jula - en tid for omtanke...
Mens jeg går rundt i et virrvarr av hyggelige juleforberedelser, og eneste bekymringen er alle vaskeprosjekter som stadig blir utsatt på ubestemt tid, vet jeg at det sitter mange mennesker rundt om i Norges land, unge som gamle, som gruer seg for høytiden vi venter. På grunn av ensomhet, vold, rus and so on.... Det verste med høytider er de reklamene som stadig ruller over tv skjermen med landsforeninger for både det ene og andre av triste skjebner. Jeg har mange ganger tenkt at det legger en liten demper på julegleden. Og den demperen trenger jeg. Den minner meg på alt av selvfølgeligheter jeg ikke alltid klarer å sette pris på, og som er så avgjørende for julen skal bli bra. At man har familie og venner rundt seg, at det er en fredelig tid med bare gode opplevelser er ingen selvfølge. Tenk hvor mange barn som klamrer seg til håpet om at mor og far holder seg edru på julekvelden, at ingen skal slå eller såre. Hvor mange eldre som håper på at noen skal vise at de bryr seg med en telefonsamtale eller hyggelig hilsen. Hva har det da å bety om svoren på ribba blir sprø eller ikke? Jeg sier ikke at vi kan gjøre noe med det. Det er ikke alltid det er mulig, men vi kan vertfall bli flinkere til å verdsette de selvfølgelige ting.
Mens jeg er i det sentimentale hjørnet må jeg også få frem at årets mest forkastelige dag er nyttårsaften. Den er veldig hyggelig med god mat og sosialt samvær, men når klokka tikker mot 24 begynner galskapen... Vi sender opp fyrverkeri for flere hundre millioner rundt omkring i verden, eller milliarder! Mens mennesker i andre verdensdeler ikke har mulighet til å drikke rent vann. Jeg har kjøpt en rakett i hele mitt liv, og håper det blir med den. Det er både fint og hyggelig å se på, men volumet er voldsomt. Men det skal sies at jeg er småredd raketter, så om den ikke har den store gleden for meg, kan det være at andre ser helt annerledes på den saken:)
Ellers vil jeg ønske alle en god jul med nære & kjære :)
Mens jeg er i det sentimentale hjørnet må jeg også få frem at årets mest forkastelige dag er nyttårsaften. Den er veldig hyggelig med god mat og sosialt samvær, men når klokka tikker mot 24 begynner galskapen... Vi sender opp fyrverkeri for flere hundre millioner rundt omkring i verden, eller milliarder! Mens mennesker i andre verdensdeler ikke har mulighet til å drikke rent vann. Jeg har kjøpt en rakett i hele mitt liv, og håper det blir med den. Det er både fint og hyggelig å se på, men volumet er voldsomt. Men det skal sies at jeg er småredd raketter, så om den ikke har den store gleden for meg, kan det være at andre ser helt annerledes på den saken:)
Ellers vil jeg ønske alle en god jul med nære & kjære :)
tirsdag 17. november 2009
De gode ord som koster så lite...
De fleste morgner våkner jeg med en følelse om at dette blir nok en god dag. Det tilhører sjeldenheten at jeg våkner og gruer meg til å stå opp. Men i går hadde jeg en av disse dagene da man våkner, og mest av alt skulle ønske man kunne murmlet under dyna hele dagen. Hvorfor? Vet ikke... Etter et mislykket forsøk på positiv tenking fikk jeg stablet meg opp av senga og klargjort meg for arbeidsdagen jeg ellers gleder meg til å møte. Etter ti minutt i bil og et uendelig antall gjesp ankommer jeg skolen og klasserommet, og kjenner at sinnstemningen fortsatt er langt fra topp.
Da jeg kommer inn døra, ser jeg rett inn i ett blidt barnefjes som ser meg rett inn i øynene og sier:
"Hei! Du er jo ikke Monica!! Du er jo myyyye høyere!" For en kortvokst sjel på 154 cm avgjorde det resten av dagen :) For meg var det rett og slett et kompliment, selv om jeg innerst inne vet veldig godt at jeg ikke har vokst i cm de siste 15 årene... Men da gikk det opp for meg hvor lite som faktisk skal til for å snu det som kunne blitt en forferdelig dårlig dag, til en god!
Strø rundt dere med gode ord, det koster så lite, men kan bety så mye :)
~Tenk positive tanker, bruk positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror~
Da jeg kommer inn døra, ser jeg rett inn i ett blidt barnefjes som ser meg rett inn i øynene og sier:
"Hei! Du er jo ikke Monica!! Du er jo myyyye høyere!" For en kortvokst sjel på 154 cm avgjorde det resten av dagen :) For meg var det rett og slett et kompliment, selv om jeg innerst inne vet veldig godt at jeg ikke har vokst i cm de siste 15 årene... Men da gikk det opp for meg hvor lite som faktisk skal til for å snu det som kunne blitt en forferdelig dårlig dag, til en god!
Strø rundt dere med gode ord, det koster så lite, men kan bety så mye :)
~Tenk positive tanker, bruk positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror~
søndag 8. november 2009
Førjulskos
Jeg er og blir et julemenneske! Gleder meg som en unge til hver adventstid og ikke minst julekvelden. At julebrusen og julemarsipan kommer i midten av oktober er for meg bare en stor glede! Ikke bare for at jeg liker søtsaker alt for godt, men det forlenger førjulskosen også :)
Ulempen er vel at jeg litt for flink til å kose meg... Jeg har ingen problem med å krabbe under pleddet med et eller annet forsøk på å lage julepynt, mens jeg skyver tanken på rundvask laaaangt bort. Kveld etter kveld.... Og vips er lille juleaften der, panikken brer seg, og et par minutter før juletreet er på plass puster jeg lettet ut og tenker at jammen rakk jeg det i år også.
Stress er nemlig et ukjent begrep for meg, selv om jeg virkelig prøver noen ganger. Men jeg trøster meg med det at med stress og hysteri er det kanskje vanskeligere å nyte tida før og i jula. De små puslerier er det som utgjør min julehygge.....
Det å våkne 24. desember, innta mor & fars sofa med tegnefilmer, Askepott og Reisen til julestjernen er tradisjon tro. Hosoa som henger på peisen fyllt med gamle twist, karameller, kvikk lunsj og det far ellers har funnet i skapet i ren desperasjon for at han også i år har glemt å kjøpe inn snop til den viktigste hosoa i mitt og min søster`s liv. Og ikke minst tida vi bruker på å ligge på alle fire under juletreet og klemme på pakker....
Og etter jeg ble forelder ble jo alt dette veldig forsterket! Håper virkelig jeg klarer å bringe videre noen av mine gode opplevelser!
Vissheten om at jula gjør meg til en tiåring plager meg ikke!
Gjett om jeg gleder meg til jul!
Ulempen er vel at jeg litt for flink til å kose meg... Jeg har ingen problem med å krabbe under pleddet med et eller annet forsøk på å lage julepynt, mens jeg skyver tanken på rundvask laaaangt bort. Kveld etter kveld.... Og vips er lille juleaften der, panikken brer seg, og et par minutter før juletreet er på plass puster jeg lettet ut og tenker at jammen rakk jeg det i år også.
Stress er nemlig et ukjent begrep for meg, selv om jeg virkelig prøver noen ganger. Men jeg trøster meg med det at med stress og hysteri er det kanskje vanskeligere å nyte tida før og i jula. De små puslerier er det som utgjør min julehygge.....
Det å våkne 24. desember, innta mor & fars sofa med tegnefilmer, Askepott og Reisen til julestjernen er tradisjon tro. Hosoa som henger på peisen fyllt med gamle twist, karameller, kvikk lunsj og det far ellers har funnet i skapet i ren desperasjon for at han også i år har glemt å kjøpe inn snop til den viktigste hosoa i mitt og min søster`s liv. Og ikke minst tida vi bruker på å ligge på alle fire under juletreet og klemme på pakker....
Og etter jeg ble forelder ble jo alt dette veldig forsterket! Håper virkelig jeg klarer å bringe videre noen av mine gode opplevelser!
Vissheten om at jula gjør meg til en tiåring plager meg ikke!
Gjett om jeg gleder meg til jul!
torsdag 1. oktober 2009
Skyggeland....
Jeg har kjent litt på det med medfølelse de siste dagene. Grunnen til at jeg kaller det medfølelse, er at jeg overhode ikke kan begripe hvordan det føles å være innbygger i hverken Manila eller Sumatra i disse dager. Sist jeg undersøkte var dødstallene på Sumatra oppe i 1100 omkomne etter jordskjelvet.
I Manila er det også flere hundre døde etter flommen. Helt ufattelig at i løpet av noen få minutter må så mange bøte med det ene livet de har, på grunn av en uforutsett naturkatastrofe... Jeg blir trist...
Jeg minnes med gru orkanen Katarina som i 2005 herjet over USA`s sørøstlige kyst. En forferdelig tragedie, som førte til 1060 døde og mange hjemløse. Det var ekstra nyhetssendinger på både radio og tv, vi ble i flere uker minnet på denne katastrofen.
Og det hele var virkelig tragisk.
Hva med Sumatra og Filippinene nå? Jeg kan lete opp informasjon på internettaviser, og det er innslag i nyheter, MEN intensiviteten er betraktelig mindre... Hvorfor? Disse menneskene er også noens barn, noens foreldre, søsken, mann, kone, bestevenn.... Og de trenger mat, vann, penger og hjelp. Og de trenger det nå!
Er vi ikke som menneske like mye verdt uansett?
For ikke å snakke om alt av kriger, korrupsjon, kriminalitet og fattigdom som daglig tar livet av mange mennesker i den tredje verden.
Disse lever uten tvil i skyggeland av den vestlige verden....
Akkurat nå hjelper ikke de 240,- jeg betaler i måneden til fadderbarnet i El Salvador på samvittigheten, og lysten til å reise noen uker til et annet land for å bedrive frivillighetsarbeid blir stadig større.....
I Manila er det også flere hundre døde etter flommen. Helt ufattelig at i løpet av noen få minutter må så mange bøte med det ene livet de har, på grunn av en uforutsett naturkatastrofe... Jeg blir trist...
Jeg minnes med gru orkanen Katarina som i 2005 herjet over USA`s sørøstlige kyst. En forferdelig tragedie, som førte til 1060 døde og mange hjemløse. Det var ekstra nyhetssendinger på både radio og tv, vi ble i flere uker minnet på denne katastrofen.
Og det hele var virkelig tragisk.
Hva med Sumatra og Filippinene nå? Jeg kan lete opp informasjon på internettaviser, og det er innslag i nyheter, MEN intensiviteten er betraktelig mindre... Hvorfor? Disse menneskene er også noens barn, noens foreldre, søsken, mann, kone, bestevenn.... Og de trenger mat, vann, penger og hjelp. Og de trenger det nå!
Er vi ikke som menneske like mye verdt uansett?
For ikke å snakke om alt av kriger, korrupsjon, kriminalitet og fattigdom som daglig tar livet av mange mennesker i den tredje verden.
Disse lever uten tvil i skyggeland av den vestlige verden....
Akkurat nå hjelper ikke de 240,- jeg betaler i måneden til fadderbarnet i El Salvador på samvittigheten, og lysten til å reise noen uker til et annet land for å bedrive frivillighetsarbeid blir stadig større.....
mandag 21. september 2009
Barns forunderlige verden....
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært barn igjen, om ikke annet bare for ett øyeblikk eller to. En verden uten bekymringer og forpliktelser, da dagene besto av lek og moro.
Sånn har 2- åringen i huset det nå, og jeg skal gjøre alt for at han kan nyte barndommen sin til det fulle. Hans"enkle" verden sjarmerer meg i senk, og snakkesalig som han er kommer det stadig noen utsagn som beskriver hva han tenker.
En kveld vi kjørte hjem etter et Bødals besøk, satt vi som vanlig i bilen og sang høylytt til Gråtass. Plutselg ble det stille i baksetet, jeg skrudde ned musikken og kasta et raskt blikk over skulderen. " Mamma, mamma, så på yset i taket, dæ æ mørt" kom det fort fra barnemunn, mens han pekte iherdig opp mot himmelen. Ikke så lett å forklare en 2 åring at akkurat den lysbryteren er det ikke jeg som bestemmer over, men han godtok etterhvert at på kvelden blir det mørkt og om morgenen blir det lyst.
Men selv for et lite barn kan hverdagen være hektisk. Vekkerklokka ringer altfor tidlig, og bønnen om å sove "litt til" kommer ofte både fra liten og stor. Det merkelige er at da helga kommer og muligheten byr seg til å sove ut, er ikke minstemann særlig interessert det.
Klokka er halv sju en lørdagmorgen, jeg er trøtt som en dupp og drømmen hadde vært å sove bare litt til, men jeg skjønner at noen prøver å få liv i meg. Jeg får gnidd søvnen ut av øynene og stirrer inn i det største smilet en 2 åring kan ha, og fort kommer det: Hei, mamma!! Tå opp, gå ne, sola sæm sart. Mangelen av konsonanter er i seg selv sjarmerende, men det store smilet gjør at mor er oppe på beina innen et par minutter! Ingen vekkerklokke i verden kan gjøre den jobben.
Sannheten er at jeg fortsatt har ett forholdsvis bekymringsløst liv, fylt med mye lek og moro, i en alder av 27:) Og det føles ikke så lenge siden jeg sto på garasjetaket med en paraply i hånda, skråsikker på at flyturen ned ville å gå som en drøm, det hadde jeg jo sett på tv :)
Sånn har 2- åringen i huset det nå, og jeg skal gjøre alt for at han kan nyte barndommen sin til det fulle. Hans"enkle" verden sjarmerer meg i senk, og snakkesalig som han er kommer det stadig noen utsagn som beskriver hva han tenker.
En kveld vi kjørte hjem etter et Bødals besøk, satt vi som vanlig i bilen og sang høylytt til Gråtass. Plutselg ble det stille i baksetet, jeg skrudde ned musikken og kasta et raskt blikk over skulderen. " Mamma, mamma, så på yset i taket, dæ æ mørt" kom det fort fra barnemunn, mens han pekte iherdig opp mot himmelen. Ikke så lett å forklare en 2 åring at akkurat den lysbryteren er det ikke jeg som bestemmer over, men han godtok etterhvert at på kvelden blir det mørkt og om morgenen blir det lyst.
Men selv for et lite barn kan hverdagen være hektisk. Vekkerklokka ringer altfor tidlig, og bønnen om å sove "litt til" kommer ofte både fra liten og stor. Det merkelige er at da helga kommer og muligheten byr seg til å sove ut, er ikke minstemann særlig interessert det.
Klokka er halv sju en lørdagmorgen, jeg er trøtt som en dupp og drømmen hadde vært å sove bare litt til, men jeg skjønner at noen prøver å få liv i meg. Jeg får gnidd søvnen ut av øynene og stirrer inn i det største smilet en 2 åring kan ha, og fort kommer det: Hei, mamma!! Tå opp, gå ne, sola sæm sart. Mangelen av konsonanter er i seg selv sjarmerende, men det store smilet gjør at mor er oppe på beina innen et par minutter! Ingen vekkerklokke i verden kan gjøre den jobben.
Sannheten er at jeg fortsatt har ett forholdsvis bekymringsløst liv, fylt med mye lek og moro, i en alder av 27:) Og det føles ikke så lenge siden jeg sto på garasjetaket med en paraply i hånda, skråsikker på at flyturen ned ville å gå som en drøm, det hadde jeg jo sett på tv :)
tirsdag 15. september 2009
Blogg? Nei, hvorfor det? Det er så mye annet fornuftig jeg kan bruke tida mi på! Men nå når høstmørket stadig kryper mot tidligere tidspunkt og murmelinnstinktet slår til for fullt, har jeg funnet frem pleddet, inntatt sofaen helt klar for å offentligjøre min hverdagsfilosofi!
Jeg undres på mye. Små ting, store, uforståelige, merkelige, and you name it....
I dag da jeg reiste hjem fra jobb gikk det opp for meg hvilken materialistisk verden vi lever i.
Jeg lider av en forferdelig trang til å shoppe, og i disse netthandeldager skjer det alt for ofte at jeg trykker på "bekreft" knappen på en eller annen bestilling. Saken er den at jeg har alt jeg trenger! Jeg trenger faktisk ingenting! Men unnskyldningene står i kø, og finner jeg noe fint vrir jeg det alltid til min fordel.... Nå er det herved slutt! Eneste nettbutikken jeg nå har lov til å bekrefte en bestilling, er Panduro. Basta bom! Slutt på overøsing av gaver og dyre klær til junior, han har nok til en hel barnehage fra før av.
I stedet skal han få gleden av å lære å sette pris på de enkle ting her i verden. For de beste minnene fra min barndom er nemlig alle gangene vi lekte titten på hjønet, alle timene vi brukte på å samle kongler og lage store gårder med all verdens dyr, og ikke minst hyttebygging! Den dagen vi fikk hjelp av fedrene våre til å bygge den ultimate hytta i skogen, glemmer jeg ALDRI! Endelig skulle DTK -Detektivklubben- få sitt eget hovedkvarter, og lykken va stor da vi sto på Bødal Handel med 15 kroner i hånda og valget sto mellom en stor flaske brus eller en pose potetgull til innflytningsfesten. Mer stolt gjeng skulle man på det tidspunkt lete lenge etter. Den følelsen burde alle barn ha en rett til å kjenne! Alt kan nemlig ikke kjøpes for penger. Man er sin egen lykkes smed sies det, og akkurat det kan jeg si meg fullstendig enig i. I vertfall når man er så heldig at man bor i Norges land!
Jeg undres på mye. Små ting, store, uforståelige, merkelige, and you name it....
I dag da jeg reiste hjem fra jobb gikk det opp for meg hvilken materialistisk verden vi lever i.
Jeg lider av en forferdelig trang til å shoppe, og i disse netthandeldager skjer det alt for ofte at jeg trykker på "bekreft" knappen på en eller annen bestilling. Saken er den at jeg har alt jeg trenger! Jeg trenger faktisk ingenting! Men unnskyldningene står i kø, og finner jeg noe fint vrir jeg det alltid til min fordel.... Nå er det herved slutt! Eneste nettbutikken jeg nå har lov til å bekrefte en bestilling, er Panduro. Basta bom! Slutt på overøsing av gaver og dyre klær til junior, han har nok til en hel barnehage fra før av.
I stedet skal han få gleden av å lære å sette pris på de enkle ting her i verden. For de beste minnene fra min barndom er nemlig alle gangene vi lekte titten på hjønet, alle timene vi brukte på å samle kongler og lage store gårder med all verdens dyr, og ikke minst hyttebygging! Den dagen vi fikk hjelp av fedrene våre til å bygge den ultimate hytta i skogen, glemmer jeg ALDRI! Endelig skulle DTK -Detektivklubben- få sitt eget hovedkvarter, og lykken va stor da vi sto på Bødal Handel med 15 kroner i hånda og valget sto mellom en stor flaske brus eller en pose potetgull til innflytningsfesten. Mer stolt gjeng skulle man på det tidspunkt lete lenge etter. Den følelsen burde alle barn ha en rett til å kjenne! Alt kan nemlig ikke kjøpes for penger. Man er sin egen lykkes smed sies det, og akkurat det kan jeg si meg fullstendig enig i. I vertfall når man er så heldig at man bor i Norges land!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
