Skyggeland....

Jeg har kjent litt på det med medfølelse de siste dagene. Grunnen til at jeg kaller det medfølelse, er at jeg overhode ikke kan begripe hvordan det føles å være innbygger i hverken Manila eller Sumatra i disse dager. Sist jeg undersøkte var dødstallene på Sumatra oppe i 1100 omkomne etter jordskjelvet.
I Manila er det også flere hundre døde etter flommen. Helt ufattelig at i løpet av noen få minutter må så mange bøte med det ene livet de har, på grunn av en uforutsett naturkatastrofe... Jeg blir trist...

Jeg minnes med gru orkanen Katarina som i 2005 herjet over USA`s sørøstlige kyst. En forferdelig tragedie, som førte til 1060 døde og mange hjemløse. Det var ekstra nyhetssendinger på både radio og tv, vi ble i flere uker minnet på denne katastrofen.
Og det hele var virkelig tragisk.
Hva med Sumatra og Filippinene nå? Jeg kan lete opp informasjon på internettaviser, og det er innslag i nyheter, MEN intensiviteten er betraktelig mindre... Hvorfor? Disse menneskene er også noens barn, noens foreldre, søsken, mann, kone, bestevenn.... Og de trenger mat, vann, penger og hjelp. Og de trenger det nå!
Er vi ikke som menneske like mye verdt uansett?

For ikke å snakke om alt av kriger, korrupsjon, kriminalitet og fattigdom som daglig tar livet av mange mennesker i den tredje verden.

Disse lever uten tvil i skyggeland av den vestlige verden....

Akkurat nå hjelper ikke de 240,- jeg betaler i måneden til fadderbarnet i El Salvador på samvittigheten, og lysten til å reise noen uker til et annet land for å bedrive frivillighetsarbeid blir stadig større.....