Barns forunderlige verden....

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært barn igjen, om ikke annet bare for ett øyeblikk eller to. En verden uten bekymringer og forpliktelser, da dagene besto av lek og moro.
Sånn har 2- åringen i huset det nå, og jeg skal gjøre alt for at han kan nyte barndommen sin til det fulle. Hans"enkle" verden sjarmerer meg i senk, og snakkesalig som han er kommer det stadig noen utsagn som beskriver hva han tenker.

En kveld vi kjørte hjem etter et Bødals besøk, satt vi som vanlig i bilen og sang høylytt til Gråtass. Plutselg ble det stille i baksetet, jeg skrudde ned musikken og kasta et raskt blikk over skulderen. " Mamma, mamma, så på yset i taket, dæ æ mørt" kom det fort fra barnemunn, mens han pekte iherdig opp mot himmelen. Ikke så lett å forklare en 2 åring at akkurat den lysbryteren er det ikke jeg som bestemmer over, men han godtok etterhvert at på kvelden blir det mørkt og om morgenen blir det lyst.

Men selv for et lite barn kan hverdagen være hektisk. Vekkerklokka ringer altfor tidlig, og bønnen om å sove "litt til" kommer ofte både fra liten og stor. Det merkelige er at da helga kommer og muligheten byr seg til å sove ut, er ikke minstemann særlig interessert det.

Klokka er halv sju en lørdagmorgen, jeg er trøtt som en dupp og drømmen hadde vært å sove bare litt til, men jeg skjønner at noen prøver å få liv i meg. Jeg får gnidd søvnen ut av øynene og stirrer inn i det største smilet en 2 åring kan ha, og fort kommer det: Hei, mamma!! Tå opp, gå ne, sola sæm sart. Mangelen av konsonanter er i seg selv sjarmerende, men det store smilet gjør at mor er oppe på beina innen et par minutter! Ingen vekkerklokke i verden kan gjøre den jobben.

Sannheten er at jeg fortsatt har ett forholdsvis bekymringsløst liv, fylt med mye lek og moro, i en alder av 27:) Og det føles ikke så lenge siden jeg sto på garasjetaket med en paraply i hånda, skråsikker på at flyturen ned ville å gå som en drøm, det hadde jeg jo sett på tv :)